Underbygning/Prosjektering og bygging/Stabilitet

Fra Teknisk regelverk utgitt 1. februar 2017
< Underbygning‎ | Prosjektering og bygging
Revisjon per 23. sep. 2015 kl. 12:25 av Jcs (diskusjon | bidrag) (korrigert lenke)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)

Hopp til: navigasjon, søk

1 Hensikt og omfang

Dette kapitlet omfatter stabilitet av fylling, jordskjæring, fjellskjæring og andre konstruksjoner og løsninger.

Underbygningen skal utføres på en slik måte at overbygningen gis den stabilitet som regelverket krever for å oppnå ønsket sikkerhet og regularitet i trafikkavviklingen. Banelegemet skal ikke utsettes for uakseptable setninger/deformasjoner og skal ha foreskrevet sikkerhet mot grunnbrudd/utglidninger.

Dette er forhold som delvis bestemmes av de krav som settes til banelegemet selv, dets sammensetning og oppbygging, men også i sterk grad av samvirket med og tilpasningen til undergrunn og terreng. Gode kunnskaper om grunnforholdene langs linjetraseen er derfor en nødvendighet, og geotekniske undersøkelser og beregninger må inngå som en naturlig del av prosjektarbeidet.

2 Fylling

2.1 Stabilitet

Fyllingens egenstabilitet vil normalt være i orden ved utførelse etter de retningslinjer som er gitt i Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme. Stabil skråningshelning er en funksjon av materialtype og fyllingshøyde. Veiledende verdier er gitt i Tabell 1. I Tabell 1 regnes fyllingshøyde som hele høyden fra terreng og opp til sporet, dvs. inkludert fylling opp til traubunn, evt. frostsikringslag, forsterkningslag og ballast.

Tabell 1: Veiledende fyllingsgeometri
Maks. fyllingshelning Sprengstein, H (m) Grus, sand, H (m) Leire/silt, H (m)
1 : 1,5
0 - 15
0 - 5
-
1 : 1,75
> 15
5 - 10
-
1 : 2
-
> 10
0 - 5
1 : 2,5
-
-
5 – 10
1 : 3
-
-
> 10

I tabell 1 er det forutsatt at undergrunnen har tilfredsstillende bæreevne for fyllingen og ikke representerer noe stabilitetsproblem.

Fyllingens totalstabilitet vil som regel være bestemt av grunnforholdene, og spesielt av grunnens styrkeparametre. Dette kan innebære betydelige begrensninger på mulige fyllingsvekter og føre til endrede betingelser for utformingen. Spesielle tiltak for å sikre tilfredsstillende stabilitet vil ofte være aktuelt.

2.1.1 Stabilitetsberegninger

a) Dimensjonerende jernbanebelastninger som skal benyttes ved stabilitetsberegninger av fyllinger, er gitt under i Underebygning/Prosjektering og bygging/Generelle tekniske krav.

b) Fyllingens sikkerhet mot utglidning (materialkoeffisient) skal dokumenteres med anerkjente beregningsmetoder.

c) Materialkoeffisient skal velges under hensyn til hvordan styrken er bestemt, hvordan bruddmekanismen virker, og hva som er anerkjent praksis.

d) Materialfaktoren skal normalt ikke settes lavere enn 1,3. Den økes når faren for progressiv bruddutvikling i sprøbruddmaterialer anses å være tilstede, og når det kreves for å bringe den i overensstemmelse med anerkjent praksis for den anvendte analysemetoden og den foreliggende problemstillingen.

Veiledende materialkoeffisienter ved beregning av stabilitet er gitt i Tabell 2.

Tabell 2: Materialkoeffisienter ved stabilitetsberegninger
Analysetype Skadekonsekvensklasse Bruddmekanisme
Seigt Nøytralt Sprøtt
Effektivspenningsanalyse, aφ-metoden

Totalspenningsanalyse, ADP-metoden

Mindre alvorlig
1,20
1,30
1,40
Alvorlig
1,30
1,40
1,50
Meget alvorlig
1,40
1,50
1,60
Totalspenningsanalyse, Su-metoden Mindre alvorlig
1,40
1,55
1,70
Alvorlig
1,55
1,70
1,85
Meget alvorlig
1,70
1,85
2,00

2.1.2 Fyllingsfot/såleforsterkning

Den lokale stabiliteten ved fyllingsfot, når fyllingen legges ut i bratt tverrskrånende terreng, må påaktes spesielt. Det må sørges for god kontakt mellom fylling og underliggende terreng. Når terrenget skråner brattere enn 1:3, etableres såleforsterkning etter prinsipp som vist på Figur 1. Fortanning av fjellet kan være aktuelt.

Figur 1: Såleforsterkning

2.2 Stabiliserende tiltak

Prinsipielt kan de stabiliserende tiltak sorteres i to hovedgrupper:

1. Tiltak for å redusere spenningene (skjærspenningene) i grunnen. Dette kan oppnås ved utlegging av motfyllinger eller ved å gjøre fyllingene lettere ved innlegging av lette fyllmasser. De lette materialene som her kan komme til anvendelse, må ha de nødvendige styrkeegenskaper, også over lang tid, for å bære overbygningen og trafikkbelastningene.

2. Tiltak for å øke styrkeegenskapene i grunnen. Dette kan oppnås ved kalk/sementstabilisering, elektro-osmose, saltdiffusjon, dypdrenering, forbelastning m.m. Etablering av bærende konstruksjoner (f.eks. pæler med pælhatter/-dekke) og forstøtninger (f.eks. stagforankret spunt) kan også være aktuelt.

Vanligvis utarbeides særskilt arbeidsbeskrivelse for de aktuelle stabiliserende tiltakene. Dette regelverket omfatter kun de grunnleggende bestemmelser for tiltak innen hovedgruppe 1.

2.2.1 Motfyllinger

a) Motfyllinger skal legges med tverrfall 1:20 ut fra sporet, om ikke annet er foreskrevet. Se Figur 2.

Figur 2: Prinsipp for utlegging av motfylling

b) Hele motfyllingen skal være utlagt før selve jernbanefyllingen føres opp over motfyllingsnivået.

c) Masser som benyttes i motfyllingen, skal bestå av vanlige "tunge" jordmasser. Sprengsteinsmasser med stor stein bør unngås i det underste laget. Organisk jord eller lett bygningsavfall o.l. må ikke benyttes.

2.2.2 Lettklinker og skumglass

Tabell 3 viser parametre for gradering, densitet og tyngdetetthet for lettklinker.

Tabell 3: Gradering, densitet og tyngdetetthet for lettklinker
Gradering (mm) Densitet tørr (kg/m3) Dimensjonerende tyngdetetthet (kN/m3)
over vann under vann
0 - 32
400
6
8


Tabell 4 viser parametre for gradering, densitet og tyngdetetthet for skumglass.

Tabell 4: Gradering, densitet og tyngdetetthet for skumglass
Gradering (mm) Densitet tørr (kg/m3) Dimensjonerende tyngdetetthet (kN/m3)
over vann under vann
10 – 50/60
180-300
3,5
4

2.2.2.1 Utførelse

a) Prinsipielt skal utførelsen ved bruk av lettklinker eller skumglass være som vist på Figur 3.

Figur 3: Prinsipp. Lett fylling.

b) Topp av lett fylling skal føres maksimalt opp til 0,60 m under FP. Her legges et forsterkningslag av steinmaterialer, se Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme.

c) Ved bruk av lettklinker og skumglass i hovedspor skal det fremlegges dokumentasjon på at trykkstyrken på de lette massene er tilstrekkelig ved stort antall belastninger.

d) Laget av lette fyllmasser skal i sin helhet kles inn med fiberduk, min. kl. III. (Jf. Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme).

e) På sideskråningene skal det legges et dekningslag. Dekningslaget skal ha minimum tykkelse 0,6 m målt normalt på skråningen. Ved høye fyllinger (større enn 3,0 m) må dekningslagets tykkelse økes og fyllingens indre stabilitet, og eventuelle forsterkningstiltak, vurderes spesielt.

f) Fyllinger av lettklinker eller skumglass høyere enn 5 m skal godkjennes av Teknologi. Ved bruk av lettklinker eller skumglass i deler av fyllingen, legges de lette massene lavest mulig i fyllingen.

2.2.2.2 Kontroll

a) Følgende punkter skal kontrolleres:

  • mottakskontroll av levert materiale/gradering
  • kontroll av utlegging av fiberduk
  • lagtykkelse av de lette fyllmassene

2.2.2.3 Kompaktering

Lettklinker og skumglass kan kompakteres med beltegående maskin med beltetrykk mindre enn 50 kN/m2. Inntil landkar, støttemur o.l. kan benyttes vibroplate med vekt 50-200 kg.

2.2.3 Polystyren

I prinsippet utføres fyllinger av polystyren iht. retningslinjer gitt i blankett 482 - 484 utarbeidet av Veglaboratoriet for bruk i vegfyllinger. Utover de generelle anvisninger for planering, utlegging og oppbygging av fyllingen (som vil være felles for vei og jernbane), gjelder punkter i dette regelverk spesielt for jernbanen.

2.2.3.1 Stabilitet

a) EPS-fylling skal i sin helhet ligge over grunnvannstand eller høyeste flomvannstand.

b) Tykkelsen på EPS-laget i fyllingen bør ikke være større enn 3,5 m.

c) Spesielle vurderinger av fyllingens egenstabilitet skal gjøres hvis fyllingen er usymmetrisk.

d) Spesielt skal faren for vanntrykk i bakkant av fyllingen påaktes.

2.2.3.2 Materialer

a) Materialet skal være blokker av ekspandert polystyren (EPS) med trykkstyrke minimum 200 kN/m2 (ved 5 % deformasjon), og densitet minimum 30 kg/m3.

2.2.3.3 Utførelse

a) På toppen av blokkfyllingen, som bygges opp i forband, skal det støpes en armert betongplate med tykkelse 0,15 m i samme bredde som formasjonsplanet (FP), og med overkant minimum 0,30 m under FP.

Prinsippet for oppbygging av jernbanefylling av EPS er vist på Figur 4.

Figur 4: Prinsipp for bruk av ekspandert polystyren-blokker i jernbanefylling.

2.2.3.4 Kontroll

a) Kontroll skal utføres iht. Veglaboratoriets blankett 484 for EPS-fylling. Her medtas noen punkter:

  • Mottakskontroll av EPS-materiale: Vekt, styrke og deformasjon
  • Geometri og utlegging av blokker, kontroll av åpning mellom blokkene og jevnhet på underlaget
  • Blokker skal legges i forband (med bindere etc.)
  • Ytre lag (eller evt. hele fyllingen) skal være av brannhemmende materiale
  • Betonglag på toppen av fyllingen

3 Jordskjæring

3.1 Stabilitet

Skjæringens stabilitet vil normalt være i orden hvis utforming og utførelse skjer etter de retningslinjer som er gitt i Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme.

Det er imidlertid viktig å merke seg at skråningshelningen i jord må tilpasses stabilitetsegenskapene til jordarten, samt erosjonsforholdene. Ved dårlige grunnforhold (bløt leire og silt) og ugunstige terrengforhold, kan stabilitetsforholdene fort bli kritiske selv ved små skjæringsdybder. Skjæringsmasser i jord bør derfor kartlegges tidlig i planleggingen. Er det tvil om stabiliteten, må spesielle geotekniske undersøkelser og beregninger utføres. Ettersom skjæringsstabiliteten vanligvis avtar med tiden, er analyser av langtidsstabilitet av spesiell interesse her.

3.2 Stabiliserende tiltak

Aktuelle stabiliserende tiltak deles inn i to hovedgrupper beskrevet i Sikring mot dyperegående stabilitetsproblemer og Sikring mot overflateglidninger eller siginger/deformasjoner i de øvre sjikt i grunnen i de øvre sjikt i grunnen.

3.2.1 Sikring mot dyperegående stabilitetsproblemer

Tiltak krever som regel omfattende geotekniske undersøkelser, og er som nevnt under punkt 2, i prinsippet enten basert på spenningsreduksjon eller styrkeøkning i grunnen. I Figur 5 er det vist et par eksempler på stabilitetssikring etter disse prinsipper. For øvrig vil stabiliseringstiltak av denne type ikke bli omtalt nærmere i dette regelverket.

Figur 5: Stabilitetssikring.

3.2.2 Sikring mot overflateglidninger eller siginger/deformasjoner i de øvre sjikt i grunnen

Vanligvis utarbeides særskilt arbeidsbeskrivelse for de aktuelle stabiliserende tiltak. I avsnitt 3.2.2.1 - 3.2.2.3 behandles en del grunnleggende bestemmelser for sikring av overflatestabiliteten i skråninger.

3.2.2.1 Masseutskifting i skjæringsskråninger

I skråninger der det er vanskelig å få massene til å ligge i ro, vil det være nødvendig å foreta masseutskiftning. Alternative utførelser er vist i figur 6. Hvor klimaforholdet gjør det vanskelig å etablere grasdekke, bør alternativ b) og c) velges. Tiltak i form av masseskifting med tunge friksjonsmaterialer kan også være aktuelt å utføre for å hindre senere teleglidninger, på steder hvor jordarten vurderes spesielt frostaktiv (telefarlig).

Figur 6: Masseutskifting.

3.2.2.2 Drenering av skjæringsskråninger

Det vises til Underbygning/Prosjektering og bygging/Drenering.

3.2.2.3 Anleggssikring av graveskråninger

Det kan være behov for å sikre skråninger midlertidig under utgravingen. Slike midlertidige sikringer kan inngå i en permanent sikring. I de fleste tilfeller vil slike midlertidige sikringstiltak måtte fjernes før ferdigstillelse av anlegget.

Aktuelle midlertidige sikringstiltak kan være:

  • bortledning av overflatevann
  • plastfolie på overflaten for å hindre uttørking
  • senking av grunnvannstand ved grøfting
  • pumpebrønner (well-points)
  • isolering, f.eks. med vintermatter for å hindre frysing av kapillær vannsuging

4 Fjellskjæring

4.1 Stabilitet

For skjæringens stabilitet, se Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme.

4.2 Stabiliserende tiltak

Det er flere måter å stabilisere fjellskjæringer på. De mest aktuelle metodene er:

  • rensk
  • bolting
  • sikringsnett
  • fiberarmert sprøytebetong
  • understøttelse av fjellblokker

I dette kapitlet beskrives hver metode kort. For ytterligere beskrivelse av sikringsmetoder, se Tunneler/Prosjektering og bygging/Stabilitetssikring.

4.2.1 Rensk

Etter sprengning i fjell oppstår det sprekker og riss, selv der berget på forhånd var fast og godt.

a) Det skal alltid foretas omhyggelig rensk etter et sprengningsarbeid. I prinsippet vil dette si at all løs stein som kan være en fare for sikkerheten ved linjen, fjernes så sant dette er mulig. Arbeidet utføres fortrinnsvis med renskespett ved at steinene kiles ut.

Vann i sprekker og slepper fører til at forbindelsen mellom blokkene blir dårligere. I vinterhalvåret kan vekselvis tining og frysing av vann i sprekker føre til at blokkene sprenges løs. Man må derfor være særlig oppmerksom på de partiene i skjæringene hvor det renner vann eller generelt er stor fuktighet.

4.2.2 Bolting

I stedet for å renske ned fjellblokker, kan det foretas bolting. Ved større rasfarlige partier, kan systematisk bolting være nødvendig. Boltene skal plasseres på en slik måte at kreftene fortrinnsvis opptas på strekk og ikke på avskjæring. Arbeidet skal utføres av erfarne fagfolk. Aktuelle boltetyper er:

  • innstøpte kamstålbolter
  • polyesterforankrede kamstålbolter

4.2.3 Sikringsnett

I rasfarlige partier kan det være uoverkommelig å feste hver enkelt blokk med bolter. I slike tilfeller kan man legge nett over fjellet.

Feste av nett kan skje på to forskjellige måter. Enten kan nettet boltes fast i hele fjelloverflaten, eller det kan boltes fast i toppen og henge løst ut over det rasfarlige fjellpartiet. I det første tilfelle må eventuelle løse stein som ligger i nettet, periodevis fjernes. Dette gjøres ved å sprette opp nettet og sy det igjen. I det andre tilfelle må det være avsatt plass til oppsamling av stein i foten. (Se Figur 7).

Det skal benyttes nett som er spesielt fremstilt for rassikring (f.eks. gabionnett). Nettet skal være galvanisert og helst også korrosjonsbeskyttet med PVC (av miljømessige og estetiske hensyn).

Figur 7: Prinsipp for sikring av fjellskråning med nett.

4.2.4 Fiberarmert sprøytebetong

Fiberarmert sprøytebetong kan brukes som sikring for å stabilisere skjæringer i lett forvitrede bergarter.

4.2.5 Understøttelser av fjellblokker

Fjellblokker med overheng kan understøttes. Tømmerstempling har vært mye anvendt, men må betraktes som midlertidig løsning. Permanent understøttelse skal utstøpes med betong.

5 Støttemur

5.1 Beregning

For dimensjonerende trafikklaster, se Bruer/Prosjektering_og_bygging/Laster.

5.2 Ulike typer av støttemurer

En større helning enn angitt i Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme bør ikke brukes uten å sette opp en støttemur i foten. Aktuelle støttemurer er:

  • betongmur
  • tørrmur
  • steinkurver (gabioner)

Figur 8 viser noen eksempler på støttemurer. Forskjellige kombinasjonsløsninger med armert jord kan også være aktuelt.

5.3 Fundamentering

a) Stive konstruksjoner skal fundamenteres i frostfri dybde. Ved tørrmurer og trådkurver kan det lempes noe på kravet til frostfri fundamentering.

b) Det må sørges for en god fot for støttemurer. Hvis det finnes underliggende fjell i rimelig dybde, bør støttemuren føres ned til fjell. Ved bratt fjelloverflate må det sprenges en fot for muren.

5.4 Fyllmasser og drenering

a) Drenerende masser av grus, pukk eller stein skal brukes til fyllmasser bak støttemurer.

b) Utgravd skråningsoverflate skal dekkes på forhånd med fiberduk. Fiberduken kan sløyfes hvis fyllmassene består av filtermateriale.

c) Ved større og middels store konstruksjoner, skal fyllmassene bestå av ikke telefarlig materiale i frostsonen, jf. Underbygning/Prosjektering og bygging/Frost. Fyllmassene skal normalt være drenert.

d) Ved tette betongkonstruksjoner skal drensåpninger legges gjennom murveggen for å sikre muren mot vanntrykk.

Figur 8: Eksempler på støttemurer.

6 Armert jord

6.1 Prinsipp/produkter/anvendelse

Armert jord som byggeteknikk har vært kjent i flere hundre år. Rislegging, kavling og i de senere år syntetiske geonett og fiberduker er metoder bl.a. ved bygging av vei og jernbane over myr.

Armeringens oppgave er først og fremst å kompensere for jordas mangelfulle strekktøyningsegenskaper og medfører økt lastfodelingsevne. Metoden kan sammenlignes med bruk av armering i betong.

Den første armeringstypen var av tremateriale. I dag er det et stort antall produkter på markedet som er beregnet på armering av jord. Det er naturlig å skille mellom armering med tett duk, armering med nettstruktur og "stålstrips"-armering. Innenfor de to første gruppene finnes det produkter basert på forskjellige råmaterialer og produksjonsteknikker. De fleste produktene er basert på polymere materialer; polyester, polyamid, polypropylen, polyetylen m.m.

a) Prinsipp, produkt og utnyttelse skal vurderes av geoteknisk sakkyndig i hvert tilfelle.

Riktig utnyttelse av jordarmering kan gi
  • mulighet for utnyttelse av stedlige/billige løsmasser i jernbanefyllingen
  • mer stabil underbygning
  • reduksjon i deformasjoner pga. belastninger, og dermed redusert vedlikehold og forlenget leve-/brukstid
  • bedret framkommelighet på områder med bløt undergrunn
  • redusert arealbehov ved f.eks. oppstramming av skråninger
  • muliggjøre bygging av jordkonstruksjoner som med konvensjonelle byggemetoder ikke er gjennomførbare

Jordarmering er godt egnet til bruk sammen med lette fyllmasser (lettklinker).

Det kan være naturlig å dele inn fagområdet armert jord i 2 emnegrupper:

  • støttekonstruksjon
  • fylling

6.2 Støttekonstruksjon

Med støttekonstruksjon menes vinkelstøttemur, blokksteinmurer og landkar.

En støttekonstruksjon med armert tilbakefylling består i utgangspunktet av en frontkledning og en tilbakefylling med lagvis armering. Det er mest vanlig å bruke sand og grus som tilbakefyllingsmateriale, men dette er ikke noe krav. Armeringens hensikt er å redusere jordtrykket mot støttekonstruksjonen. Den armerte tilbakefyllingen kan dimensjoneres slik at den er stabil i seg selv. Frontkledningens oppgave er da å tildekke og beskytte konstruksjonen mot ytre påvirkninger, samt å hindre utrasing mellom armeringslagene og gi et ønsket utseende.

a) Det skal normalt sørges for drenering bak konstruksjonen og ikke brukes telefarlig materiale i frostsonen, jf. Støttemur.

I en del tilfeller kan det også bygges konstruksjoner uten frontkledning, såkalt "lefsekonstruksjon". Denne konstruksjonen kan både betraktes som en støttekonstruksjon og en skråning.

Støttekonstruksjonen som helhet skal dimensjoneres for:

  • bæreevne
  • områdestabilitet
  • setninger
  • internstabilitet
  • strekkbrudd i armeringen
  • forankringsbrudd i fyllmassene

6.3 Fylling

Hensikten med bruk av armering i en fylling kan inndeles i:

  • bedre intern stabilitet og/eller brattere fyllingsskråning
  • bedre fordeling av belastning på undergrunnen
Figur 9: Prinsippskisse for armerte fyllinger.

Ved fylling på undergrunn med god bæreevne kan det av plasshensyn være ønskelig med brattere fyllingsskråning.

Ved fylling på grunn med dårlig bæreevne, kan det benyttes jordarmering for å redusere overføring av skjærspenninger fra fyllingen til undergrunnen.

Dimensjoneringen er som antydet under Støttekonstruksjon.

7 Stabilitet av sideterreng

7.1 Generelt

Jernbanelinjens stabilitet er avhengig av et stabilt sideterreng. Det er derfor viktig at man allerede i planleggingen av nye jernbaneanlegg tar nødvendige hensyn til dette. Et skredfarlig terreng vil sikkerhetsmessig og økonomisk i sterk grad kunne påvirke trasévalget. Tiltak for å sikre linjen når den legges i aktive skredområder, f.eks. mot snøskred, steinsprang m.m., vil ofte være meget kostbare. I visse tilfeller kan det være nødvendig for jernbanen å legge strenge restriksjoner på bruken av sideterrenget eller også å sikre seg eierrett/inngrepsrett til sideterrenget i stor avstand fra sporet for å holde kontroll med terrengstabiliteten.

Et nytt jernbaneanlegg kan i seg selv medføre betydelige inngrep i terrenget. Under planlegging og prosjektering er det derfor påkrevd med en ansvarlig vurdering av de konsekvenser anlegget kan få for omgivelser og naboer. Foruten den direkte risiko skjæringer og fyllinger kan ha i forhold til naboens grunn og eiendom, må man f.eks. også vurdere mulige setningsskader som følge av grunnvannssenking (poretrykksreduksjon), eventuell tørrlegging av brønner m.m. Ved vurdering av stabilitet av sideterreng bør også tilgjengelige kart over eventuelle kvikkleireforekomster konfereres.

7.2 Jordterreng

a) Stabilitetssikringen av banelegemet skal være dimensjonert og utført på en slik måte at jernbaneanlegget ikke får konsekvenser for tilgrensende jordterreng i form av ras og utglidninger. Denne problemstillingen er behandlet under Fylling og Jordskjæring.

Når det gjelder planlegging/prosjektering av eventuelle tiltak for å sikre jordterrengets egenstabilitet, slik at det nye jernbaneanlegget ikke utsettes for skred og utglidninger, kreves gode kunnskaper både om de geotekniske/hydrologiske forhold og ikke minst pålitelige data vedrørende rasaktiviteten på stedet (rasstatistikk, lokalkunnskap, m.m.). De aktuelle skredtypene her vil være svært mangfoldige og de stabiliseringstiltak som må utføres, vil være tilsvarende sammensatt og helt bestemt av de lokale forhold. I prinsippet kan sikringsmetodene deles inn etter virkemåte. De ulike sikringsmetodene er beskrevet i avsnitt 7.2.1 - 7.2.3.

b) Ved utbygging i fareområder langs eksisterende jernbane skal tabellen og figuren nedenfor benyttes.

Tiltakskategori Faregradsklasse før utbygging
Lav Middels Høy
K3. Tiltak som innebærer tilflytting av mennesker og tiltak som gjelder viktige samfunnsfunksjoner:

Boliger, institusjoner, skoler, næringsbygg, VAR-anlegg, sentralt kraftnett o.l.

Faregradevaluering Stabiltetsanalyse:

a) ɣM ≥ 1,4 eller

b) forbedring

Skjerpet kontroll (Prosjektklasse 3, NS 3480)

Faregradevaluering Stabiltetsanalyse:

a) ɣM ≥ 1,4 eller

b) vesentlig forbedring

Skjerpet kontroll (Prosjektklasse 3, NS 3480)

Faregradevaluering Stabiltetsanalyse:

a) ɣM ≥ 1,4 eller

b) vesentlig forbedring

Skjerpet kontroll (Prosjektklasse 3, NS 3480)

Figur 10: Krav til prosentvis forbedring ved topografiske endringer


7.2.1 Forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak, dvs. tiltak som skal forhindre at ras utløses er:

  • støttekonstruksjoner
  • grunnforsterkning
  • drenering, kanalisering

7.2.2 Forbygning

Forbygning, dvs. tiltak som skal stanse eller forhindre skredmassene i å nå jernbanelinjen er:

  • jordvoller/-kjegler
  • fanggjerder
  • fangmurer (betong eller stein)
  • rasoverbygg

7.2.3 Rasvarsling

Rasvarsling, dvs. tiltak som skal forhindre tog i å kjøre inn i rasmasser er:

7.3 Fjellterreng

Stabilitetssikringen av banelegemet mot utglidninger fra tilgrensende fjellterreng er behandlet i Fjellskjæring.

Tiltak som kan benyttes for å sikre at jernbaneanlegget ikke utsettes for skred og utglidninger er beskrevet i avsnitt 7.3.1 - 7.3.3.

7.3.1 Forebyggende tiltak

For forebyggende tiltak, dvs. tiltak som skal forhindre at ras utløses, se Fjellskjæring

7.3.2 Forbygning

For forbygning, dvs. tiltak som skal stanse, avlede eller forhindre skredmassene i å nå jernbanelinjen, se Fjellskjæring

7.3.3 Rasvarsling

Rasvarsling, dvs. tiltak som skal forhindre tog i å kjøre inn i rasmasser:

  • Rasvarslingsgjerde. Der hvor det er umulig eller medfører urimelige kostnader å hindre steinsprang, ras eller skred, kan en stor grad av sikkerhet oppfylles med et rasvarslingsgjerde.
  • Et rasvarslingsgjerde er ikke konstruert for å yte noen fysisk motstand mot steinskred. Det gir derfor ingen sikkerhet når toget er kjørt inn i det rasfarlige område, forbi signalet. Gjerdene bør derfor bare settes opp hvor trafikken er liten og hvor andre sikkerhetstiltak vil bli for omfattende og kostbare.
  • Et oppsatt rasvarslingsgjerde fritar ikke det ansvarlige linjepersonalet for ansvaret med en rutinemessig kontroll og vedlikehold av fjellskråningene.

7.4 Kombinasjon av jord-/fjellterreng

Ofte vil det være fare for utglidning og skred av både jord- og fjellterreng. En typisk situasjon kan være som i Figur 11, hvor en fangmur vil kunne forhindre at steinsprang fra fjellsiden utløser ras i jordskråningen.

Figur 11: Stabiliseringstiltak.

8 Elveforbygninger

Ved inngrep i vassdrag, støter man på en rekke bestemmelser i lovverket. Endring av strømforhold og forbygning mot elver og vassdrag, må ikke utføres uten å kontakte Norges Vassdrags- og energidirektorat.

8.1 Utførelse

a) Prinsipielt skal en forbygning mot elv eller sjø med bølgeslag, utføres som vist på Figur 12.

b) Filterlaget eller filterduken skal legges ut når materialet i skråningen er sand, silt eller leire. Filterlaget kan bestå av naturgrus eller knust materiale med god kornfordeling. Hvis fiberduk benyttes, skal den være av bruksklasse IV (jf. Underbygning/Prosjektering og bygging/Banelegeme). Filterlaget kan sløyfes når steinkledningen er minst 1,5 m tykk og består av samfengt stein (subusholdig masse).

c) Ved nyanlegg forutsettes steinstørrelse dimensjonert etter strømhastigheten. Det henvises for øvrig til NVEs bestemmelser.

Figur 12: Prinsipiell utførelse av forbygning mot elv eller innsjø.

d) Sikring mot bølgeerosjon skal utføres etter samme prinsipper som for elveforbygninger. Avhengig av bølgehøyden vil nødvendigvis midlere steinstørrelse normalt være 0,5 - 1,0 m. For store bølger anbefales det å bruke ensgradert stein over et filterlag. Steinplastringen må føres godt over dimensjonerende bølgetopp. Dimensjonering av steinstørrelser bør utføres av fagspesialister.